En mamma-mamma?

Er du en sånn en liksom? En sånn som bare vil være mamma, som syntes det er nok. Som passer perfekt som mamma, som sklei rett inn i mamma-rollen.  En sånn som elsker å dulle og vaske og være hjemme. Som elsket permisjonen og som hiver seg inn i debatter om babygrøt, bilstoler og barnehager. Som drømmer om å bake kaker og være hjemme for å sortere skuffer. En skikkelig mamma- mamma, en sånn jeg ikke relaterer til i det hele tatt.

For jeg er ikke det.

Min første permisjon var ikke gøy i det hele tatt. Jeg prøvde mitt beste. Ja, jeg prøvde trening for nye mammaer, (mest strekking) babysvømming, gå på tur hver dag. Men ingenting fikk den altoppslukende slitenheten til å slippe taket. Men sove fikk jeg heller ikke til, med den heftige indre uroen som gjorde at jeg kunne høre mitt eget hjerte hver gang jeg la meg ned.

Hvis jeg ikke var på tur satt jeg bare å stirra i veggen når babyen sov.  Tre timer i strekk. Drakk gjerne kaffe, selv om jeg var kjempesulten, men jeg lagde ikke mat. Rydda ikke. Gjorde ingenting og klagde på at jeg ikke hadde tid til noe. Det var ikke egentlig tida, men jeg var så sliten at jeg ikke orka. Jeg var rimelig isolert, da jeg bodde langt fra de fleste jeg kjente i en liten ett-roms leilighet, og samboeren jobba skift og var mye borte på kveldstid.

Mamma-rollen var et sjokk. Jeg har aldri drømt om mamma-rollen. Aldri forberedt meg eller blitt forberedt på det. Det tok meg noen år å like å gå på lekeplassen. Mye på grunn av utmattelsen regner jeg med. Det har vært en heftig overgang. Og interessen for mamma-politikk ligger mye i det. At jeg ikke er den perfekte mamma-mammaen. Og at jeg gjerne skulle vært mer forberedt. Det er min skyld og altså. Men det hjelper ikke så mye å bare skylde på seg selv. For å ta mer av det ansvaret selv trenger man og mer fokus på det, tenker jeg. Jeg har bare forberedt meg på å bli en arbeidstaker hele livet. Ikke en mamma. Å bli mamma, det er ikke noe man forbereder seg på. Husmorskole, HAHAHA liksom. Hva er det for noe tull. Som om ikke det å være husmor er noe man bare lærer på 1-2-3, sånn spontant? Å bli mamma er noe man blir på si, uten at jobben eller andre merker noe til det. Du får et "fødselsforberende kurs" på 3 timer, hvor du ser hvor du skal føde og får stille spørsmål. Et ammekurs hvor man sitter i et klasserom. Og BOM! Nå er du klar. Ikke det? Synd for deg, for det er sånn det gjøres her!

Det fungerte ikke særlig bra for meg. "Samfunnet" sier liksom at det fungerer hvis far gjør sin del av jobben, men begge er jo slitne etter jobb. De 8-10 timene vi er borte hjemmefra, hvem skal gjøre all den jobben? Har vi bare gitt opp å ha tid til barna, til å lage mat sammen, til å ha overskudd og energi? Jeg mener ikke at mammaer må være hjemme og at det er noe bare kvinner passer til altså. Det er ikke alle som føler på dette heller og det er helt greit. Men jeg aksepterer ikke at alle må jobbe hele tiden når de har små barn. Jeg mener at det bør legges til rette for at folk uansett inntekt skal få tid til barna sine.

Det klages på en masse når det gjelder foreldre. På alt vi gjør feil. Skjermtid, usunn mat, lar skolen oppdra ungene. Altså HALLO, vi har ikke tid eller ork! Skjønner dere ikke det? Men det er ikke lov å si, liksom. For "alle" skal klare to fulltidsjobber og barn. Og er man alene, eller ikke veldig høy lønn har man jo uansett ikke råd til annet.